Er du tilstede i ditt eget liv? Er du tilstede for andre? Tenk gjennom spørsmålene: -Har du ofte mobilen fremme når du snakker med andre, sjekker du ofte mail når du spiser middag, får du med deg det kollegaen din sier på møtet? Når vi blir mer oppmerksomme på ting som skjer rundt oss, vil vi også legge merke til flere detaljer. Vi vil da ha bedre mulighet til å observere om noen har det vondt eller vanskelig.

Alle har en psykisk helse, og som den fysiske helsen vår, så kan den psykiske helsen din få seg en knekk. Det er ikke alltid så mye som skal til for å få det pittelitt bedre: -En god samtale med en venn, en kopp kakao og en sjokoladeplate og to kan kanskje være nok, men hva med de gangene man ikke klarer å finne utav det selv?

En som har gips på foten får lett omsorg og oppmerksomhet, og alle er interessert i å høre den spennende historien om hva som har skjedd, men hva når smerten ikke viser på utsiden? Hva når du bærer på noe som er for vanskelig å bære inni deg? Hva om du har det pyton, men ikke finner ut hvorfor, og heller ikke hvordan du skal få det bedre igjen?

Kjærlighetssorg er f.eks. en kjip ting de fleste må igjennom i livet, og sorg over å miste noen man er glad i er også en naturlig del av livet... Men hva når du ikke kommer over sorgen? Hva når sorgen og smerten varer og varer og varer...

I dag er det helt ok å si at du går på anti-depressiva, at du går til samtale hos psykolog, men sånn har det ikke alltid vært. Og det er ikke sikkert at alle tenker det er noe man vil dele med andre i dag heller, det er liksom lettere å akseptere og være forståelsesfull når det er snakk om ANDRE som får hjelp, men hva om du frykter at de rundt deg vil se annerledes på deg i fremtiden?

Hva om tankene du bærer på innebærer selvmord? Kan du dele tankene da? Hvordan vil de rundt deg reagere? Uansett hvilke tanker og følelser du bærer på, så er det hjelp å få, og noen å dele dem med. Det er like viktig å få hjelp for dette som det er å få hjelp når du er syk på andre måter... Kanskje ENDA viktigere, for tanker og følelser kan bygge seg større og mørkere og vondere når du bærer på det alene. Du ville vel aldri latt være å dra til legen dersom du kuttet av deg fingeren? Eller hadde en diger byll på kroppen? Så hvorfor la være å få hjelp når du føler du har mistet en del av deg selv, eller du har en verkebyll i hjertet som bare vokser og vokser...

Hvem kan man henvende seg til?
Du har kanskje en god venn du kan åpne deg for? Noen i familien? Kontakte Ungdomshelsestasjonen? Helsesøster? Fastlegen? Læreren? Rådgiver på skolen? Det finnes så mange som bryr seg om deg, som vil flytte fjell for at du skal få det bedre! Men du må våge å slippe dem inn, våge å la dem bry seg.

Sliter du med tunge tanker og følelser selv, eller kjenner noen som gjør det? Noen du er bekymret for? Det finnes ulike hjelpetilbud:

Nettbasert selvhjelpsprogram
Er du ung, sliter mentalt og går med selvmordstanker, kan du teste deg selv her.
https://ifightdepression.com/no/

Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS)
En organisasjon for ungdommer og unge voksne i alderen 12-30 år.
http://superego.as/lfss/

Mental Helse Ungdom
Alle barn og unge skal ha en best mulig psykisk helse og ingen skal ha det så vanskelig at døden blir eneste utvei.
https://www.mentalhelseungdom.no/

Angstringen
En selvhjelpsgruppe består av mennesker som har erkjent at de har et felles problem - på tross av atsymptomer og opplevelser varierer fra person til person.
https://sandnes.frivilligsentral.no/aktivitet?angstringen&Id=2843

Døgnbemannet telefonhjelp
Mental helses hjelpetelefon: 116 113
Kirkens SOS: 22 40 00 40
Ved akutt selvmordsfare: 113

Det er aldri feil å ta kontakt, enten du sliter selv, eller kjenner noen som har det tøft, vi MÅ våge å snakke om det, bruke tid på det som betyr noe, på dem vi bryr oss om, og søke hjelp, det er ikke for sent før det er for sent...

BRY DEG!